Learning and Education in Digital Environments
Learning and Education in Digital Environments
Læring og undervisning i digitale omgivelser
DIALOG
Snitching og digitale dialoger
Innhold
Hvordan kan du bidra til at digitale dialoger blir preget av tillit, trygghet og respekt?
Meldinger fra virkeligheten
Snitching er også dialog
"Jævla snitch, hvorfor gikk du til politiet?"
Case: chat i skolen?
Podcastepisode: Snitching
Oppdrag
Bidragsytere:
Live Sveva, medieprodusent
Silje Aspeflaten, lærer
Ole R. Dahl, lærer
Rakel Rohde Næss, pedagog
Agnete Bueie, norsk
Toril Aagaard, pedagog
Julie Johnsen, lærerstudent
Marco Elsefadi, barnevern
Jonas Andreasson, politi
Lilian M. Romero, lærer og sosialrådgiver
Hvordan kan du bidra til at digitale dialoger blir preget av tillit, trygghet og respekt?
Unges tilgang til digital teknologi gir mange pedagogiske muligheter, men utløser også en rekke utfordringer. Blant annet får dialoger nye former og snitching-kulturen får både fart og kraft ved at barn og unge bruker digitale flater til å true hverandre til taushet når vanskelige situasjoner oppstår.
Lenger ned på siden treffer du Marco Elsafadi. Han jobber i barnevernet og argumenterer for at «Snitching er en dialog som bør forbys». Han ber voksne generelt og lærere spesielt om å bruke tid på å bygge opp tilliten som trengs for å få elever i dialog preget av tillit og respekt.
Hvordan kan du bidra til dette? Når vi snakker sammen ansikt til ansikt, kan vi signalisere respekt ved å ha et velvillig kroppsspråk, vi kan nikke anerkjennende osv., og vi kan si f.eks. «Jeg forstår hva du mener. Likevel er jeg ikke enig med deg. Jeg mener nemlig…». Hva skjer i digitale dialoger? Hvordan kan vi snakke sammen og utveksle meninger der på respektfulle måter?
Det er ingen enkle svar på spørsmålene, men forskere ved USN samarbeider med skoler i regionen for å finne ut hva lærere kan gjøre for å motarbeide snitching. Elever forteller at de trenger å snakke om dette på skolen. De trenger voksne som proaktivt forbereder dem på å heve røsten hvis de eller andre eksponeres for snitching, men også digital mobbig, eller hatmeldinger i chat-fora og utestenging.
Hensikten med denne siden er å støtte deg i å utvikle en handlingskompetanse slik at du kan være med i kampen for å motarbeide snitching og dialogformer som er skadelige for barn og unge. Her finner du ressurser og oppdrag vi håper kan hjelpe deg i arbeidet med å utvikle en kultur for dialog preget av tillit, respekt og interesse for ulike synspunkter, ideer og kunnskap. Som opptakt, anbefaler vi deg å orientere deg i materialet på denne siden og lete frem relevant forskningslitteratur.
Meldinger fra virkeligheten
"Snitching er også dialog"
"Jævla snitch!!! Hvorfor gikk du til politiet??
Kronikk skrevet av Jonas Andreassen, politibetjent i Oslo politidistrikt
Først publisert i Aftenposten
Plutselig er det å si ifra til en voksen blitt verre enn å rane noen
I starten av det nye året ble en ung gutt på 15 år ranet av tre unge gutter i Oslo. En av ranerne viste frem en kniv, og utbyttet av ranet var en klokke. Gutten fikk raskt kontaktet foreldrene sine, som gjorde det voksne bør gjøre i slike tilfeller: De ringte politiet.
Politiet var kjappe med å identifisere gjerningspersonene, og kort tid etter sto politiet hjemme i stuen hos en av dem. I jakkelommen hans fant politiet klokken og kniven som ble vist frem under ranet. Godt politiarbeid!
Patruljen tok deretter kontakt med foreldrene til gutten som ble ranet, for å fortelle den gode nyheten. Gjerningspersonene var tatt, ransutbyttet var sikret. Så kom reaksjonen til offeret: «Faen!
Hvorfor reagerte han som han gjorde?
Du må ikke si det til noen
Han var sint fordi foreldrene involverte politiet. Og han var redd. Redd for at han nå må se seg over skulderen når han er ute og går, redd for represalier fra gjerningspersonene fordi han «snitcha».
Hvis du er ungdom i dag og blir utsatt for urett, må du ikke si det til noen. Ikke si det til mamma, ikke si det til pappa, ikke si det til lærerne, og for all del, ikke involvér politiet. Gjør du det, er du en «snitch».
Ikke bare er det gjerningspersonene som kaller deg «snitch», men hele skolen snakker om at du «snitcha, din morrapuler ...».
Ja, jeg skrev gjerningspersonene. De opererer sjelden alene.
De er mange, og de har gjerne hele vennegjengen i ryggen.
Hva skal du gjøre, annet enn å si at du ikke er «boss»? Annet enn å kysse skoene, se i kameraet, gi fra deg jakken, og ta imot slagene? For hvert slag blir du sintere og sintere og sintere, men du er like forbanna hjelpeløs.
Hvis du sier ifra til mamma og pappa, må du iallfall forsikre dem om at de faen ikke må gå til politiet. Du må få mamma og pappa til å skjønne hvor farlig det er der ute, hvor tøft miljøet er, at du ikke vil at dette skal bli noen sak, at du ikke vil være redd.
Foto: Wix
Du må ikke ta tak i hendelsen
Jeg snakket med en kollega her om dagen. Siden han jobbet i politiet, ble han spurt av en nabo om å videreformidle til oss på forebyggende at sønnen i huset var blitt fratatt jakken sin av en navngitt gutt.
«Fin jakke! Kan jeg få den?» Noen dager senere sendte sønnen melding til gutten og spurte om han kunne få tilbake jakken sin. «Har den ikke lenger ...»
Ikke mer. Ikke mindre. Fire ord.
Så da sier man ifra til pappa at den jakken, den får jeg ikke tilbake.
Pappa føler han må si noe til noen, så han sier ifra til politimannen han kjenner, men sier samtidig at dette ikke skal tas tak i. Ingen skal foreta seg noe med denne gutten. Han tenkte bare det var greit for oss å vite. Informasjon om alvorlig kriminalitet uten avsender.
For hva skjer med sønnen hans hvis politiet oppretter sak, drar hjem til gutten, ransaker, plasserer han i sofaen og viser moren hans utskrift av de fire ordene han skrev til sønnen? Hva venter sønnen hans da?
«Jævla snitch!!! Hvorfor gikk du til politiet??»
Farlig å la taushet og frykt råde
Plutselig er det å si ifra til en voksen blitt verre enn å rane noen. Det kan iallfall mange ganger føles sånn, for fokuset på «snitchingen» overskygger fort ranet.
«Greit at du ble rana, men «snitche» gjør du faen ikke, rotte!»
Vi må være trygge, gode voksne som jobber sammen for å stoppe denne kulturen. Hvis ikke vil den bare fortsette å vokse. Hver gang noen velger taushet i frykt for represalier, får kulturen næring.
Hvis politiet skulle unngått å følge opp saker i frykt for represalier mot fornærmede, kunne vi like gjerne legge ned arbeidet vårt og la trusselutøvere få styre fritt. Bare gi dem definisjonsmakten over hva som er rett og galt og la dem være lovgiver, dommer og bøddel i samfunnet.
Istedenfor må vi følge opp alle disse sakene, igjen og igjen og igjen, og vise våre barn og unge at de får hjelp når de trenger det og at de må fortsette å gjøre det vi har lært dem siden de var små: Si ifra til en voksen.
De er ikke monstre
Vi må fortsette å lære våre barn og unge at vi skal stå opp mot urett og ikke la frykten stoppe oss. Ikke bare for seg selv, men for hverandre også.
Ikke kall vennen din «snitch». Ikke gjør det! Hold heller rundt hverandre, vis støtte og stå sammen. Sammen er dere utrolig sterke.
Vi som jobber tett på ungdommen, vet at det oppleves farlig der ute, farligere enn det faktisk er. Vi vet at de som raner, truer og banker ikke er monstre, men ungdommer med egen bakgrunn og egne utfordringer.
Foto: Wix
Vi vet at disse guttene og jentene ofte ikke er tøffere enn andre, men at de også er ungdommer som trenger hjelp. Vi må slå ned på uretten de begår, men også hjelpe dem slik at det ikke skjer igjen.
Mange av dem trenger noen som setter ordentlige grenser, en pappa som er til stede eller en mamma som ikke slår. De trenger noen som sier ifra. Noen som sier ifra til en voksen. Vi må tørre å ansvarliggjøre dem for handlingene deres, men også holde rundt dem, og gi dem en klem når de trenger det. Det er det kanskje ingen andre som gjør.
Mine råd til foreldre med ungdommer som sliter
Jeg er klar over at det ikke alltid er lett å være forelder. Spesielt ikke når barna kommer hjem og er blitt utsatt for noe som er svært skremmende, livredde for å fortelle det til noen, for gjør de det, så skal de «blæstes». Om de derimot sier ingenting, er de det perfekte offeret, samtidig som de gir hele denne ødeleggende kulturen næring.
Så hva kan foreldrene si til ungdommene? Hvilke råd kan de gi? Dette:
-
Ikke la disse guttene og jentene få styre dere med trusler.
-
Ikke la dere kue til å være det perfekte offer. Dere må gjøre dere til de dårligste og kjipeste ofrene der ute, slik at risikoen for å bli tatt er mye større enn gevinsten av ugjerningen.
-
Dere må vise at dere ikke aksepterer å bli ranet, truet, slått og tvunget til å kysse sko, men at dere istedenfor står opp mot urett – og sier ifra til en voksen.
Hjelp forebyggende politi å hjelpe
Hva kan man som foreldre gjøre, da? Hva skal man gjøre når man slites mellom følelsen av å måtte handle og redselen for at barnet skal bli utsatt for represalier? Hva kan man gjøre der man sitter mellom barken og veden?
Ta kontakt med forebyggende politi! Vi er tett på ungdommene deres, vi kjenner miljøene de beveger seg i, og vi vil gjøre det vi kan for å hjelpe dere med å belyse alternativene i en mørk situasjon. Kanskje kan vi gjøre en stor og skummel verden til et litt mindre og tryggere sted.
Vi kan hjelpe dere med å stå opp mot urett og stille dem som utfører ugjerningene til ansvar for handlingene sine. På den måten kan vi kanskje også hjelpe de barna der ute som trenger at noen sier ifra til en voksen, som trenger å bli stilt til ansvar, som trenger grenser, og som trenger at noen ser dem når kanskje ingen andre gjør det.
På den måten kan vi sammen hjelpe barna våre.
Case: Chat i skolen
Podcastepisode: "Snitching"
Forslag til oppdrag
-
Diskuter: Hvilke erfaringer har du med digitale dialogformer? Både gode, dilemmapregede og skadelige. Hvordan kan du som fremtidig lærer/lærer bidra til å skape en kultur for dialog preget av trygghet, åpenhet og respekt blant barn og unge?
-
Finn frem til forskning om kommunikasjon og velg ut noe du mener kan støtte deg i arbeidet med å skape god kultur.
-
Lag et undervisningsopplegg for et valgt trinn. Legg opp til at elevene trener på digitale dialogformer der de utveksler meninger. Undersøk om elevene synes det er vanskelig å si i fra når de selv er uenige med andre, eller opplever urett. Involver elevene i arbeidet med å skape et trygt og tillitsfullt klassemiljø preget av åpenhet og respekt. Del gjerne undervisningsoppmed medstudenter/kollegaer og elever, og diskuter de didaktiske grepene før dere prøver opplegget ut i en klasse. Evaluer: Hvordan fungerte det for elevene? Hvordan fungerte det for deg og hvordan kan opplegget videreutvikles?
Foto: Robert Brenner Marthins/NRK "Netthets blant unge"
Foto: Robert Brenner Marthins/NRK "Netthets blant unge"
Innholdet er utviklet i samarbeid med prosjektet
«Er du snitch er du ferdig».
Om forskningsprosjektet:
Barn og unge unngår å fortelle om alvorlige hendelser fordi de er redde for å bli stemplet som “snitch”, en sladrehank. De som stemples som snitch kan bli mobbet, få trusler, oppleve hatprat eller bli stengt ute fra fellesskapet. Formålet med prosjektet er å øke kunnskapen om begrepet snitching, hvordan snitching påvirker ungdomskulturen og hva lærere kan gjøre med problematikken. Dette undersøkes i samarbeid mellom USN og praksisfeltet (skoler). Gjennom prosjektet ønsker vi å gjøre lærerstudenter og lærere bedre i stand til å forebygge og håndtere problematikk knyttet til snitching.
Du finner mer informasjon om dette her.
Litteratur og andre referanser: